På Camp Spinal med Hurtigruta Carglass

Mandag ettermiddag tok Hurtigruta Carglass med seg elitejentene våre på Camp Spinal på Sognsvann. Gjennom mange år har Hurtigruta Carglass vært en stolt samarbeidspartner av Sunnaasstiftelsen og norsk skiskyting, og besøket på Camp Spinal ga landslagsutøverne et nært innblikk i hvordan aktivitet og idrett kan bidra til mestring, fellesskap og nye muligheter.

Camp Spinal arrangeres av Sunnaasstiftelsen og samler personer med ryggmargsskader fra hele landet. Gjennom en uke med aktiviteter, erfaringsutveksling og møte med mentorer får deltakerne utfordre seg selv, utvikle nye ferdigheter og hente inspirasjon fra andre som har vært gjennom lignende livsendringer.

I 13 år har Hurtigruta Carglass vært en sentral støttespiller for campen. Det langsiktige engasjementet bidrar til at det mulig å gjennomføre tilbudet år etter år, og gir deltakerne tilgang til opplevelser og aktiviteter som kan være viktige på veien tilbake til et aktivt liv.

På campen møter deltakerne mentorer som selv lever med ryggmargsskade. For mange blir disse møtene avgjørende.

– Allerede før jeg hadde utvekslet et ord med en mentor, så jeg at livet kunne være godt. At det kunne være et familieliv, et arbeidsliv og et aktivt liv videre, fortalte Per Christian Brunsvik. Nå er han selv mentor på arrangementet.

Sunnaasstiftelsen bygger tilbudet på prinsippene for aktiv rehabilitering, der aktivitet, idrett og erfaringsdeling står sentralt. Gjennom blant annet rullestolteknikk, styrketrening, håndball og bueskyting får deltakerne utfordret seg selv i trygge omgivelser, og bygget både ferdigheter og selvtillit.

– Det å ha gått veien før betyr alt. Ingen andre vet helt hva dette innebærer slik som den som har vært gjennom det selv, sier Brunsvik.

For skiskytterjentene ble besøket en påminnelse om hvilken betydning idrett og aktivitet kan ha langt utover prestasjoner og resultater. Utøverne fikk også prøve seg i rullestol og erfarte raskt hvor mye styrke og teknikk som kreves for å ta seg fram kun ved hjelp av armene. Flere av dem sammenlignet øvelsene med en form for omvendt staketrening, der overkroppen må gjøre hele jobben. Selv om det var tungt, likte de utfordringen godt og satte pris på å få prøve noe helt nytt.

Likevel var det møtene med deltakerne og mentorene som gjorde størst inntrykk.

Historiene om mestring, viljestyrke og livsglede ga både inspirasjon og nye perspektiver på hva idrett og aktivitet kan bety for mennesker i ulike livssituasjoner.

– Kan vi få komme neste år også? var det siste Juni Arnekleiv sa før hun parkerte rullestolen og satte kursen tilbake til Lillehammer.